Gravgods-som navnet tilsier-er gjenstander begravet sammen med den avdøde i en grav, og tjener til å formidle gunstige ønsker for den avdøde. Praksisen med å inkludere gravgods er uløselig knyttet til menneskelig sosial bevissthet og religiøs tro. Siden antikken har folk holdt fast ved filosofien om å "behandle de døde som man behandler de levende", med den utbredte overbevisningen om at avdøde bør behandles med ære og omsorg, i håp om at de kan få et bedre liv i etterlivet.
Gravgods faller generelt inn i to kategorier. Den første består av gjenstander som avdøde brukte i løpet av livet. Men gitt den begrensede mengde- og størrelsesbegrensningen til slike personlige effekter-og det faktum at gravkamrene ofte mangler plass til å romme dem alle-byr denne kategorien imidlertid på praktiske utfordringer. Dessuten anses edelt metallpynt-som armbånd, ringer og halskjeder-for verdifulle til å bli begravet; dessuten ble magnetfeltene som sendes ut av metaller antatt å potensielt ha en negativ innvirkning på den avdøde. Følgelig dukket det opp en annen kategori av gravgods: gjenstander som *ikke* ble brukt i løpet av avdødes levetid-og som ofte mangler praktisk nytte-som ble opprettet *bare* for gravleggingsformål. Disse gjenstandene er kjent som *mingqi* (明器), et begrep fonetisk homofon med "冥器", som betyr "objekter for underverdenen."
Siden gravgods er forutbestemt til å forbli begravet under jorden i lengre perioder, er deres holdbarhet og bevaringskvaliteter avgjørende; de må være motstandsdyktige mot korrosjon og oksidasjon, samt være solide nok til å unngå brudd. Alt tatt i betraktning anses gravgods laget av jade som spesielt egnet for dette formålet-et valg som også gjenspeiler en dyp følelse av raffinement og kulturell betydning.




